Det var Columbus, den første europeer som nådde dit, som ga landet navnet Costa Rica. Som så ofte ellers med Columbus var navnet “den rike kysten” heller misvisende, hvilket spanske myndigheter etter hvert skjønte. Det var hverken særlig mange mennesker eller lett omsettelige naturressurser i området, og området var heller ikke egnet til produksjon av sukker, tobakk eller bomull på slaveplantasjer.
De få spanjolene som kom, nøyde seg med å ta over de mest fruktbare jordområdene og etablere forholdsvis beskjedne gårdsbruk. Det vokste ikke frem den samme typen slave- eller føydalsamfunn som i det meste av Latin-Amerika og Karibien forøvrig. Antakelig har dette bidratt til at Costa Rica den dag i dag opplever langt mindre ulikhet og sosiale problemer enn sine naboland, og dermed også har unngått mye av den politiske uroen og gjengkriminaliteten.
Fra 1800-tallet var det kaffe og bananer som dannet grunnlaget for en viss økonomisk vekst i Costa Rica. Bananplantasjene var kontrollert av amerikansk kapital, mens kaffen på sin side sørget for fremveksten av et slags lokalt aristokrati. Like
vel skulle den politiske utviklingen tidlig gå i en demokratisk retning, selv om det lenge ble diskriminert mot de svarte arbeiderne på bananplantasjene. På 1930- og 40-tallet kom imidlertid en økonomisk krise og politisk polarisering der venstre- og høyresiden beveget seg i henholdsvis kommunistisk og fascistisk retning.
En kort borgerkrig og revolusjon i 1948-49 endte imidlertid med at Costa Rica gikk over i et mer moderat og sosialdemokratisk spor. Landet kvittet seg med militæret og ble på 1980-tallet kjent for sine bestrebelser for å skape fred i nabolandet Nicaragua. Ticos, som innbyggerne i Costa Rica kalles, er stolte av denne arven.
Kulturen i Costa Rica er preget av en felles tro på frihet, fremskritt og fred som sammen med den katolske kirken har gitt landet mye av sin identitet. På grunn av denne spesielle historien i en ellers ustabil del av verden har Costa Rica ofte blitt omtalt som Latin-Amerikas Sveits.